«Mine egne tanker om oppdrett&avl» Del 2: Indeks- og Importavl

Dette «prosjektet» mitt med å blogge om mine egne tanker om oppdrett&avl ble jo mye mer omfattende enn jeg først hadde tenkt fordi det er et så omfattende tema! Da kom jeg frem til at da blir jeg jo nødt til å skrive litt om hvorfor jeg tenker som jeg tenker og gjør som jeg gjør når dette tross alt er; «Mine egne tanker om oppdrett&avl» og da kommer jeg ikke utenom å forklare «the basics» om idekser og avlsverdier. Når man bruker importhunder i avl så avler man egentlig «i blinde» hvis man ikke har gjort grundig research i forkant, fordi importhunder hvor vi ikke har noe kunnskap om hundens jaktlige egenskaper, vil fremkomme med indeks 100.

Litt om indeks-basert avl utdrag fra breton.no: «Ved å se på en hunds indekser kan en vurdere om valpene forventes å ha de egenskapene en ønsker seg. Hundens tallkarakterer på egenprestasjonen og kritikkene fra jaktprøver, som finnes i Breton Basen, bidrar til å skape et mer komplett inntrykk av hunden. En hund får egne indekser (avlstall) når den har vært på jaktprøve og når hoftene er røntget. En hunds indekser er ikke statisk, men vil forandre seg etter hvert som vi får mer informasjon om hunden selv og dens slektninger. Valper registreres med gjennomsnittsindeks av sin mor og far. Indeksene er veiledende på det vi vet om hundens egne- og familiens prestasjoner. Om det finnes lite informasjon om individet, vil indeksen trekkes mot snittet for rasen som er 100. Importerte hunder vil ha indekser som viser deres egenprestasjon (og avkom) alene. Til slike indekser knytter det seg større usikkerhet, siden vi da bare har observasjoner av en hund, og ikke hele slekten. Gjennomsnittet på alle indekser for hundene i dagens avlspopulasjon er 100. Alle indekser har et maksimalnivå rundt 135. For å kunne forvente at et kull skal bidra til fremgang for rasen bør summen av foreldrenes indeksene være høyere enn 200 for hver av egenskapene Hofter, Jaktlyst og Viltfinnerevne.

Eksempel:
Dersom en kombinasjon skal gi fremgang for eksempel for jaktlyst, bør summen av foreldrenes indekser for jaktlyst være høyere en 200. Det vil i gjennomsnitt kunne gi fremgang. Allikevel – i et kull er man på individnivå, og noen vil ikke bli så gode, noen vil bli gjennomsnittlig og noen kan bli bedre.»

HTTPS://BRETON.NO/KULLOVERSIKT/

Å avle flest mulig avkom uten HD har jo vært et mål for meg personlig siden det var der vi feilet litt i starten og da ser jeg etter hannhunder som har gode hoftelinjer, og Hd-indeks MÅ være over 100 ved parring. HD-indeks = 100 er definert som rasens gjennomsnitt, som p.d.d (01/03.21) er på 67% HD fri. Skal man forbedre egenskapen (hoftene) må det samlede tallet altså overstige 200 for å forvente å få et bedre snitt på HD. Desto høyere HD indeks, desto flere HD fri, rent teoretisk. Skal man forbedre denne egenskapen (hoftene) må det samlede tallet altså overstige 200. Ønsker man å forbedre hoftene i rasen så er det slik man må tenke og det gjelder for øvrig alle egenskaper men nå er ikke alle egenskapene like «enkle» å måle som Hofteledds dysplasi.

Jeg personlig bruker indekser som et redskap/verktøy og et hjelpemiddel når jeg skal finne avlspartner men det er INGEN Fasit på om det blir en vellykket kombinasjon! Det er det særs viktig å ha i bakhodet fordi avl og genetikk er mye mer en tall og prestasjoner. På levende individer så spiller også oppveksten og miljø, trening og til og med eier en veldig viktig rolle i utviklingen for akkurat det individet. Jo høyere indeks-tall kombinasjonen samlet gir er ikke bare nødvendigvis positivt. Hvis jeg er i tvil om noe eller er usikker så har jeg etter hvert lært meg å stole på min egen mage-følelse og den stemmer som regel alltid!

Mange oppdrettere tar nok ikke konsekvensene av mangel på genetisk variasjon i rasen innover seg, derfor er det ganske viktig for meg. En del oppdrettere argumentere med at det ikke er noe problem i dag å få tak i frossen sæd eller import hunder etc. Personlig tenker jeg at det bør være et godt alternativ, men ikke en absolutt nødvendighet, da jeg mener at vi har tilstrekkelig bra med hunder i Norge, bare de brukes «fornuftig». Det er jo også alltid en risiko med å innhente noe «nytt» ifra utlandet, spesielt når man ikke har data eller familiehistorikken tilgjengelig. Såfremt man ikke har veldig gode «connections» og ressurser overseas da, men det er det jo kun et fåtall av oss som har. All ære til de oppdretterne som tar denne jobben, men for meg er det foreløpig ikke så interessant da jeg har ei tispe-linje som er fransk importert fra Finland. For min egen del vil jeg heller å vurdere å bruke 2.generasjons importhunder som er dokumentert her i Norge.

Personlig har jeg heller ikke tilgang på veterinær som kan inseminere frossen sæd i nærområdet, så for meg er det ønskelig at den genetiske populasjonen som vi har pr.idag opprettholdes og da må flere dyr brukes i avl og man må «tørre» å gjøre noe litt annerledes som man likevel selv har tro på. Alle vil jo som regel bruke hunden som er mest premiert fordi da får de solgt valpene sine, men igjen så er det ikke garantert at det utgjør en topp kombinasjon og hvis alle bruker de samme hannhundene med de samme linjene så har vi tilslutt ingen å bruke videre i avl. Skulle det bli et eller annet sykdomsrelatert på linjene så er man i alle fall «screwed» for da må man nesten starte pånytt. Selvsagt kommer dette helt an på alvorlighetsgraden av sykdommen etc. men det er jo en viktig tanke å ha i bakhodet. Vi vil jo ikke avle oss helt bort!

In dog breeding and within other species where shows and competitions are big parts of the community, you can be sure that the popular sire effect exists. The popular sire syndrome in dog breeding is when a sought-after male is used to father several litters of puppies, thereby having that many progenies that some of them eventually will breed together (often, unknowingly.)

https://breedingbusiness.com/popular-sire-syndrome/

https://www.hunden.no/nyheter/vis/5281/Innavl-linjeavl-matadoravl-/