«Mine egne tanker om oppdrett&avl» Del 1: Begynnelsen

Jeg har fått endel spørsmål om hva eller hvordan jeg tenker og gjør angående oppdrett & avl den siste tiden og vil prøve å skrive/blogge litt rundt dette temaet. Først og fremst så må jeg bare skrive at avl på hunder er alltid en risiko uansett hvor mye man tror man vet på forhånd. Derfor er min absolutte erfaring hittil at jo mer man faktisk «vet» om avlsdyrene jo bedre, det gjelder selvsagt både det negative OG det positive. Det går blant annet på at det er en forferdelig følelse å oppdage ting som man burde visst på forhånd i etterkant. Når man vet ting i forkant så kan man ivertfall ta stilling til de og om man skal ta hensyn til de eller ikke. Snakker av egen erfaring og samarbeid, åpenhet og kommunikasjon er Alfa Omega i avlsarbeidet! Det er også viktig å ha en eller flere gode «mentorer», erfarne oppdrettere som man kan drøfte med og spørre til råds.

Det er viktig å ha i bakhodet at den genetisk perfekte hunden eksisterer ikke, og derfor bør etter min mening de som driver med god avl være så realistiske og ærlige at de ser «svakhetene» og «styrkene» til sine egne avlsdyr, da det er oppdretter som kjenner sin egen hund aller best. Naturlig nok må man da ha en målestokk, derfor har vi bla.jaktprøver og utstillinger. Mange tror nok at 1 bra hund + 1 bra hund = Topp avkom, men slik er dessverre ikke realiteten eller genetikken. Skal ikke begi meg inn på genetikk her men avkom får omtrent 50% gener ifra hver av sine foreldre. https://skienhundeskole.no/artikler/genetikk.html

Jeg har jo som alle andre også vært nybegynner i starten, og antyder overhodet ikke at jeg er noen «ekspert» nå heller, men litt har man da lært siden man begynte og jeg vil absolutt påstå at det er noe av det som gjør det så interessant og spennende å ha hund og oppdrett som hobby og det er at det finns ALLTID noe nytt å lære hvis man bare er åpen for og ønsker å tilegne seg mer kunnskap. Da vi hadde vårt første kull visste vi bare at vi ville ha/beholde en valp selv. Det ble et fint kull på 7 valper fordelt på 3 tisper og 4 hannhunder hvor vi endte opp med å beholde 2 avkom selv.

Sett i ettertid så var det nok ikke så lurt av oss å beholde 2 like gamle kull-brødre selv fordi det er fare for søsken-rivalisering/sibling rivalry når man har 2 like gamle hunder av samme kjønn. I tillegg får man dobbelt opp med arbeid og det kreves utrolig mye tid fordi begge krever jo omtrent samme mengde egentrening og oppfølging, MEN det var UTROLIG lærerikt for meg/oss! Å ha den muligheten til å observere 2 kull-brødre som vokser opp i det samme miljøet og hvordan de utviklet seg er det nok ikke så mange som har fått. De viste seg å være søsken-like men dog veldig ulike personligheter og ferdigheter, og det var utrolig interessant å få se hvordan de er like begge foreldrene sine på ulike måter.

Da vi hadde dette første kullet så ante vi jo ingenting om retningslinjer for avl eller at det fantes en Raseklubb med en avlsplan for rasen. Vi visste ikke at det fantes jaktprøver eller at det forelå en HD-restriksjon på rasen engang, derfor måtte vi jo HD – røntge hannhunden vår i etterkant for å få registrert kullet. Det viste seg jo dessverre at begge foreldrene hadde svak HD, altså C – hofter. På den tiden visste jeg vel ikke akkurat hva det innebar, i våre øyne vi hadde jo to «klinisk» friske hunder som vi jaktet med. Vi beholdt 2 avkom selv og fikk HD-røntget de til B – hofter så da tenkte ihvertfall jeg som så at det kanskje ikke var så dårlig kombinasjon mtp.hofter likevel? Av 7 avkom i første kull ble 5 røntget og 3 hadde B – hofter/HD-fri og 2 hadde C – hofter/Svak HD.

Siden vi ikke visste at hannhunden vår hadde C-hofter før vi hadde vårt første kull så ønsket jeg å prøve en ny kombinasjon med en annen hannhund som var HD – fri med A-hofter for det måtte jo bli bedre tenkte jeg men neida, det ble 4 avkom der 3 er hd-røntget og det ble B+C – hofte, C – hofte med sekundære forandringer og en D – hofte. Dermed lærte jeg noe meget viktig og essensielt og det er at individer avler ulikt/forskjellig for ulike egenskaper og at det er selve kombinasjonen av avlsdyrene som er det aller viktigste!

Som oppdretter var det for meg personlig svært skuffende og frustrerende å avle hunder som ikke bør brukes videre i avl særlig når flere av de viste seg å være gode jakthunder og de ble dokumenterte på jaktprøver og utstilling. En av de ble jo til og med VK-Hund! Selvsagt er det kun takket være dedikerte valpekjøpere og hundeeiere, men det beviste i alle fall for meg at det aller meste er mulig å få til hvis man legger ned det arbeidet som skal til bare man har litt ferdigheter og tro på det man gjør, men jeg lærte i tillegg at man kommer ikke videre avlsmessig uten å prioritere helse. Dessuten er det jo forferdelig leit og ikke minst bortkastet tid og energi å trene opp en kanon-bra jakt hund med dårlig helse som ikke kan brukes i avl og i verste fall kun kan brukes på jakt et par år før den må «pensjoneres» eller avlives. Hunder har jo korte nok liv i utgangspunktet så oppdrettere bør etter min mening gjøre det de kan for å unngå å avle frem syke individ.

Det er jo selvsagt ingen oppdrettere som ønsker å avle frem hunder som utvikler helseproblemer, men det er nettopp derfor det er så viktig med kunnskap og grundig research i forkant av et kull. Jeg er en ganske sta person så når jeg har satt meg et mål så gir jeg meg sjelden før jeg lykkes og ønsket mitt om å drive med oppdrett som hobby var så sterk at vi bestemte oss for å importere en tispevalp ifra Finland i 2012. Jeg kjente til morslinjen som var fransk importert og jeg hadde sett andre avkom etter Bonnee på jaktprøver så derfor var jeg ganske sikker på at det kom til å være gode jaktlige egenskaper. Tanken min bak denne importen i utgangspunktet var hvis hun viste seg å være frisk helsemessig etc. så kunne jeg evt. bruke «hvilken som helst» norsk hannhund på henne, noe som jeg oppdaget i ettertid var en ren illusjon. Mer om dette skal jeg prøve å skrive om senere, så stay tuned!