Hvis jeg har ei tispe som er klinisk frisk og tilstrekkelig dokumentert, som jeg ønsker å bruke i avl ønsker jeg aller helst å ha et første kull på henne i rundt 2-3 års alder slik at man kan se resultatet av det første kullet før man eventuelt planlegger å ha flere. I tillegg hvis man venter for mange år med å ha et første kull på ei tispe så øker risikoen for komplikasjoner ved fødselen. Man må jo også ha i bakhodet at det tar 1-2 år før man virkelig kan se resultatet av et kull.

Når tispa er dokumentert tilstrekkelig velger jeg meg ut et par hovedtrekk som jeg ønsker å «forbedre» eller videreføre til neste generasjon feks. jaktlyst, eksteriøret, HD, gemytt, viltfinnerevne og når jeg velger ut en hannhund ser jeg etter hva som kan bli en god kombinasjon, basert på HELHETEN til begge avlsdyrene. Jeg prøver også etter beste evne å tenke langsiktig med tanke på fremtidige generasjoner og jeg har som mål at det skal være hunder som passer til både nybegynnere og den erfarne jeger. Det er jo selvsagt begrenset hva man kan forbedre på 1 generasjon derfor forsøker jeg å tenke langsiktig, og da bør man også vite mest mulig om hva som ligger i linjene bak avlsdyrene man velger. Norsk Breton Klubb har jo også en Avlsplan som bør etterfølges etter beste evne.

Vårt felles mål er:
En liten, rasetypisk, energisk, sunn og trivelig fuglehund.
Den skal være lettdressert, jakte i god kontakt med fører, og finne fugl oftere enn andre.

https://breton.no/wp-content/uploads/2020/08/Avlsplan-2019-2025-oppdatert-etter-arsmotet-2020.pdf

Det er spesielt viktig for meg å velge «riktig» hannhund når vi skal ha et første kull på ei tispe, og jeg bruker lang tid på valget av hannhund ved første parring fordi den er så avgjørende for eventuell fremtidig/videre avl. En hund som avler dårlig i sitt første kull er jo ikke så veldig interessant å avle videre på etter min mening, ja de kan nok ha et eller to kull til men ikke så mange flere. Gode avlsdyr avler like bra eller helst litt bedre enn seg selv, og det er viktig å kunne «skille» mellom «prestasjoner/gode resultater» og evnen til å re-produsere/videreføre disse gode egenskapene som han skriver i artikkelen under av Rick Beauchamp som presiserer at ikke alle topp-premierte hunder automatisk er gode avlsdyr og vise versa.

Dette syns jeg er meget kloke ord, selv om en hund har topp resultater så betyr det ikke dermed at den produserer topp avkom!

Tilbake til valg av hannhund, når jeg valgte første hannhund til Chelsea var det hofter og stabilt gemytt som ble første prioritet og videre ønsket jeg å videreføre de gode jaktlige egenskapene uten å tilføre noe lyd eller stress fordi jeg er så fornøyd med at Chelsea er en såkalt «Av&På» – hund. Man merker knapt at hun er i hus eller bil med mindre det skjer noe aktivitet, mens når vi er på jakt er det full jakt-intensitet hele tiden. Derfor ville jeg bruke en hannhund som hadde dokumentert at han hadde avlet gode hofter i tidligere kull, og tilslutt falt valget mitt på Reisavannet’s B-aylo.

Aylo hadde da hatt 4 kull og hadde 23 avkom etter seg, hvorav flesteparten var røntget Hd-fri. At han var brukt i avl tidligere var et MUST, fordi jeg hadde ei yngre tispe som aldri hadde vært parret tidligere, derfor ville jeg ikke bruke en ung og uerfaren hannhund på første parring. Jeg ville bruke en hannhund som visste hva han holdt på med og tilslutt ga det jo resultater. 5 av 7 avkom er røntget HD-fri, kun 1 avkom i L – kullet er dokumentert på jaktprøver og 3 av de stilt på utstilling. Selvsagt lå det mye mer til grunne for valget mitt om å bruke Aylo på Chelsea men helse og gemytt var mitt hovedfokus og en hannhund som hadde bevist tidligere at han hadde avlet bra. Personlig føler jeg at kombinasjonen var vellykket, selv om jeg nok gjerne hadde sett at flere hadde blitt dokumentert på jaktprøver. Som oppdretter er man prisgitt sine valpekjøpere og man er rett og slett avhengig av at de dokumenterer avkom.

Jeg hadde egentlig ikke planlagt å ha et nytt kull på Chelsea før vi hadde fått 1.AK på jaktprøve, men det gikk ikke helt som planlagt. Chelsea har veldig mye jaktlyst og for meg som ganske uerfaren fører klarte jeg ikke å «holde tritt» med henne dressur- og fører-messig og tilslutt mista jeg helt selvtilliten fordi jeg følte at det var min egen skyld at hun ikke fikk 1.premie. Fikk tilslutt god hjelp av mer erfarne hundefolk slik at jeg fikk orden på ting, men på jaktprøver må man også ha en god dag og ha «stang inn» for å oppnå 1.premie og det hadde vi ikke før år 2020!

Chelsea sitt neste kull bestemte jeg meg for å beholde en tispe-valp selv og hannhunden var en som jeg hadde hatt i tankene om å bruke i flere år, helt siden jeg hadde sett ham på jaktprøve i Alta da jeg stilte Chelsea i Arctic Cup 2014 og det var: Reisavannet’s Zb-Sam som ble valgt som far til N – kullet. Sam sine gode prestasjoner i UK på jaktprøver var grunnen for at jeg ønsket å bruke Sam, samt hans gode gemytt og han hadde samme amerikansk importerte mor: Locar’s Shooting Star Zela som Aylo så jeg var ganske sikker på at kombinasjonen ville bli bra i og med at hennes første kull ble vellykket. Usikkerhetsmomentet ved denne kombinasjonen var igjen hoftene, begge hundene har A-hofter men Sam har amerikanske foreldre og en far med C-hofter, så resultatet ble bedre enn jeg kunne håpet på HD-messig alle 5 er Hd-røntget og kun 1 med C-hofter, og Norberta som jeg har beholdt selv er den beste jakthunden jeg har hatt (bedre enn sin mor) i mitt eie hittil… hun er også litt roligere/stødigere i «hodet» blir ikke så gira som mora si i jaktsituasjoner.

Zela er nok iblant en av de beste avlstispene som er blitt importert til Norge, som har bidratt til å heve nivået i rasen vår. «Ulempen» er jo at hun ligger bak mange av de beste Bretonene som vi nå har her til lands.